Velferdsteknologi i kommunene

Ny teknologi og digitalisering sees på som svært viktig for å møte de demografiske utfordringene vi står overfor. Velferdsteknologi vil være et viktig bidrag til bærekraftig samfunnsutvikling og god helse og mestring i befolkningen. Også derfor er helse- og velferdsteknologi et av Helseinnovasjonssenterets satsingsområder. Så hvor står vi, og hvilke anbefalinger gis kommunene videre? I denne serien av blogger rundt velferdsteknologi ønsker vi å belyse erfaringene hittil og hvordan man fremover kan lykkes med implementeringen og satsningen.

Nasjonalt velferdsteknologiprogram legger til rette for at flere kommuner tar i bruk og integrerer velferdsteknologi som en del av helse- og omsorgstjenestene. Programmet er et samarbeid mellom KS, Direktoratet for e-helse og Helsedirektoratet. Svært mange kommuner har tatt velferdsteknologi i bruk, og et godt grunnlag er lagt. Men arbeidet må fortsette både lokalt i den enkelte kommune, og gjennom stimulering og tilrettelegging nasjonalt.

Ifølge Nasjonalt senter for e-helseforskning, er status pr juni 2020 at 73 % av befolkningen har tilgang til velferdsteknologi gjennom kommunenes tilbud. Trygghet og mestringsteknologier på minst ett anbefalt område tilbys på lik linje med andre tjenester. Kommunene opplever at de utvikler tjenesten for å møte utfordringer som kommer i fremtiden, men erkjenner at det vil ta tid før de ser gevinster av dette arbeidet. I en oversikt over programmets prosjekter ser man at de har kommet ulikt ved utgangen av 2020. Det viser at det fortsatt er udekkede behov i kommunene for at velferdsteknologi skal bli en integrert del av tjenestetilbudet. Samlet sett kan man konkludere med at kunnskapen og drivkraften i programmet har hjulpet kommuner til å prioritere velferdsteknologi. Implementering av velferdsteknologi vil innebære kompliserte prosesser som tar tid, og mange av kommunene vil være avhengig av kompetanse og støtte videre.

Innenfor helse- og omsorg er det avgjørende å anse velferdsteknologi som en tjenesteinnovasjon, siden teknologiske produkter i seg selv sjelden skaper verdi. De største gevinstene ved bruk av velferdsteknologi kommer fra den sammenheng produktet brukes innenfor – det vil si tjenestetilbudet i denne sammenheng. Dette innebærer at velferdsteknologi er implementert og tilbys innbyggerne på lik linje med andre tjenester i kommunen. Implementering av velferdsteknologi innebærer samvirke mellom teknologi, menneske og organisasjon. I implementeringsprosesser er det snakk om å få teknologien til å fungere innenfor eksisterende arbeidsprosesser, eller man endrer arbeidsprosessene som følge av ny måte å utføre tjenestene på. For at dette skal skje, er det nødvendig at de ansatte kjenner til at teknologien kan tilbys, og hvilke behov som kan dekkes ved å ta den i bruk. Videre må de ansatte i kommunen ha tilstrekkelig opplæring i bruk av teknologien, slik at varsler og brukerfeil kan håndteres og rettes raskt.

Kommunene har erfaring med, og er flinke til, å jobbe med endringsprosesser i egen organisasjon. Når man arbeider med innføring av velferdsteknologi er det svært viktig at det arbeides på tvers av fagområder for at man skal lykkes. Andre forhold som modenhet i teknologier og manglende integrasjoner kan være barrierer som må løses for å lykkes med implementering.

Hvordan styrke velferdsteknologiarbeidet i kommunene?

Erfaringer fra Nasjonalt velferdsteknologiprogram tilsier at kommunene må tilegne seg god kompetanse på velferdsteknologi, og øke kunnskapen blant ansatte og innbyggere. Det trengs gode fagfolk i kommunene som kan ivareta gevinstarbeid, endringsledelse, og drive kontinuerlig opplæring og kompetanseutvikling av ansatte. For å oppnå ønsket helsegevinst for bruker, samt å understøtte bærekraftige kommuner, må arbeidet foregå på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Det krever at kommunene tenker teknologiske løsninger som har praktisk nytte, og fortløpende vurderer gevinsten for bruker og tjenesten. Utviklingen av teknologiske- løsninger går fortere enn noen gang, og det krever tid og kompetanse å gjøre dette arbeidet grundig.

Clark & Goodwin (2010) har tilpasset Rogers (2003) sin 5 trinns modell for spredning av innovasjon, til kontekst for spredning av velferdsteknologi. Her trekkes det frem følgende fem strategifaser som kan være til nytte:

1.           Kunnskap - Få innsikt i behov, interesse og eventuell motstand, på tvers av sektorer og tradisjoner. Bevissthet, forståelse og fremskaffelse av kunnskap er viktig.

2.           Forankring – God forankring hos ledere, ildsjeler, ansatte og brukere, som har stor innvirkning på fremdrift.

3.           Beslutning – Gjør synlig og vurder fordeler og ulemper. Evidens og et godt kunnskapsgrunnlag er viktig.

4.           Implementering - Avdekk barrierer for spredning, evaluer og synligjør effekter.

5.           Bekreftelse – Vurder og beslutt videre bruk av innovasjonen. Vurder om innovasjonen kan deles og breddes.

Erfaringene tilsier at kommunene har stor nytte av å benytte og bruke de virkemidlene som er utarbeidet, som Velferdsteknologiens ABC, Veikart for tjenesteinnovasjon, nettverkssamlinger og nasjonale anbefalinger.

En start er å kartlegge din kommunes infrastruktur med både begrensninger og muligheter. Kartlegg også hvilke ressurser i kommunen som er gode på teknologi og digital infrastruktur som kan anvendes i arbeidet. Gå nøye igjennom hvilke brukergrupper eller tjeneste- og teknologiområder som kan ha nytte av velferdsteknologiske løsninger, og test disse ut. Intern samhandling om utprøving og utvidelse av løsningene kan gi god gevinst for innbyggerne og tjenesten. 

------------

Kilder 5 trinns modell for spredning av innovasjon: Fagrapport om implementering av velferdsteknologi i de kommunale helse- og omsorgstjenestene 2013-2030, og Sustaining innovation in telehealth and telecare, Clark Goodwin, 2010.